– Dalton Highway på vinter`s tid –

Klokken er 04:30 på en liten mørk parkeringsplass i Fairbanks, Alaska.
3 trøtte tryner lemper de siste baggene med utsyr inn i bagasjerommet til SUV`en.
Vi spør hverandre gjentatte ganger om vi har husket alt.
Frostrøyken virvler når vi prater.
Det er kaldt ute, men dit vi skal nå, er det Langt mye kaldere.
Vi startet motoren, pekte snuten nordover og begynte ferden på NordAmerikas farligste vei –
James Dalton Highway.

Eventyret før eventyret

Før den arktiske langturen i April var det litt dramatikk, en liten stund var det usikkert om vi i det hele tatt kom oss på tur.
Vi landet i Anchorage, Alaska omtrentlig èn uke før ekspedisjonsstart.
Og de neste dagene skulle bli noe hektiske:

I utgangspunktet skulle vi fly med småfly fra Fairbanks og helt nord til Prudhoe Bay. Derfra skulle vi fraktes med bil til startpunktet (Happy Valley), som lå noen mil lengre sør.
Bare 3 dager før ekspedisjonsstart fant vi oss selv plutselig strandet i Fairbanks!
Veien som skulle frakte oss til startpunktet hadde blitt oversvømt av en frostsprengt elv.
All trafikk stoppet opp. Prudhoe Bay som ligger helt nord, er et stort oljefelt som får (og er avhengig av) daglig proviantering mm. fra tungtransporten som går skytteltrafikk til&fra Fairbanks, og opp langs Dalton Highway. Det var ikke bare for oss at dette var fullstendig krise.

Det så mørkt ut. Vi var villige til å leie et småfly for å fly oss direkte til startpunkt, men på grunn av oljefeltet hadde de fullbooket alle småfly for frakte arbeidere og provianter.
Det neste døgnet ble ganske travle – her ble alle nødt til å gå i tenkeboksen.
Det hele endte opp med at vi bestemte oss for å begi oss ut på det som er kjent som Nord-Amerikas farligste vei – Dalton Highway – i skikkelig god «Ice Road Truckers»-stil (siden denne veien og dens truck førere har fått sitt eget dokumentarserie på Discovery). Veien krysset nemlig dalen vi skulle starte fra.
Jeg & Aleksander har kjørt veien før, men riktignok på sommertid (Trykk → HER ← om du vil lese om det eventyret).
Kong vinter gjør Alaska til en helt annen verden, og derfor ble de 600 km å kjøre noen lunde mer utfordrende.

Omtrentlig halveis under kjøreturen stoppet vi i ColdFoot. Den siste (og eneste) plassen en kan stoppe langs Dalton for å fylle drivstoff og kanskje få seg en kopp med kaffe.
ColdFoot har noen enslige drivstoffpumper og et lite serveringssted for «Trucker`ne», der de kan få seg en matbit, skravle og slappe av før de ruller videre på den siste halvdelen av den krevende farveien. Men siden den nordlige delen av Dalton nå var stengt av oversvømmelsen, hadde det hopet seg opp med trucker og førere som ventet på beskjeden om at veien var gjenåpnet, og at de kunne få levert varene sine. Men det hadde nå gått noen dager siden veien ble stengt, og truckene var begynt å bli mange.
trucksss
Jeg tror kapasiteten til det lille serveringsstedet var presset til det ytterste –
Med flere titalls store, breie Amerikanske truckførere som har appetitten til små flodhester, så tror jeg nok at biffene og baconet føk ut kjøkkenet i jevnt tempo.
Jeg var (mildt sagt) ukomfortabel da jeg gikk alene gjennom lokalet for å finne et toalett.
Dette er uten tvil et mannsdominert miljø, og en skulle nesten ikke tro at mannfolka hadde sett en jente før, for jeg følte meg egentlig som et levende stakkarslig byttedyr da jeg passerte alle bordene. Med både det ene og det andre ropt etter meg fikk jeg fart på bena på vei ut igjen, for å si det slik.


Vi fortsatte ferden, og etter 10 timer med kjøring hadde vi allerede kommet oss langt nord. Vi fikk øye på et stort gult skilt – «ROAD CLOSED».
Vi snek bilen forbi, vel vitende om at herfra var vi helt alene og uten hjelp dersom noe skulle skje. Så med forsiktighet kjørte vi et par timer til før vi var fremme ved ekspedisjonsstartpunkt – en kald dal navngitt Happy Valley. Og ja – der var kaldt som #%*=!
Dalton Hgway
Funfacts- Dalton ble jo laget da de bygde oljelinjen som skulle frakte oljen fra oljefeltet Prudhoe Bay. Veien er nå åpen (siden 1994) for private bilister, men det er ingen tvil om at truckene fortsatt regjerer veien. Grunnet sikkerheten tror jeg kanskje ikke Dalton blir noen turistvei – all ferdsel er på eget ansvar, og her kjører du ikke akkurat noen Volkswagen Golf, for å si det slik..
Det står litt mer fakta om veien i innlegget fra kjøreturen i 2013 for de som er nysgjerrige.

Det er jo litt artig å kunne si at vi nå har kjørt Dalton både på sommer og vinter.
På vinterstid er Dalton langt mer naken å værhard (noe den selvsagt er). Den har ikke den frodigheten og de fargene som sommeren byr på.
Personlig vil jeg nok si at Dalton er en større opplevelse i sommermånedene, både når det gjelder vegetasjon, dyreliv, farger – egentlig det meste.
Da vi kjørte veien i Juli for 2 år siden fikk vi både sett bjørn, elg, moskus, ørn, gaupe (sjeldent!) og utallige jordekorn.
Så natur-messig sitter jeg kanskje igjen med flere inntrykk fra denne kjøreturen.
Men så har jo det seg slik at vinter og det kalde appellerer meg mèr, så jeg er utrolig takknemlig for å ha fått muligheten til å rulle veien enda engang, bare ikledd vinterens kappe♦

Aleksander mekker havregrøt til oss, under vår kjøretur på Dalton, sommeren 2013 - etter vår ekspedisjon i Brooks Range.
Aleksander mekker havregrøt til oss, under vår kjøretur på Dalton, sommeren 2013 – etter vår ekspedisjon i Brooks Range.
Facebook Comments

One thought on “– Dalton Highway på vinter`s tid –

Legg igjen en kommentar