– På ekspedisjon gjennom Alaskas villmark –

«Are you ready boy?»
Piloten i det lille sjøflyet vi sitter i, snur seg mot Aleksander og gjentar seg selv: «Are you ready boy??»
Fra bakerste rad kommer det ett bredt glis om munnen fulgt av en høylytt «YES’Sir!»
Endelig var dagen vi har ventet på der, sittende i det lille sjøflyet humpende bortover innsjøen på vei mot vår første felles eventyr i Alaskas villmark. En ting var vertfall sikkert – det som nå var glemt måtte bare være glemt.

Etter 7 måneders forberedelser så følte vi oss så klare som vi noen gang kunne bli, fyrstikker hadde vi vertfall husket!

Siden vi to møttes har den store drømmen vært Alaskas villmark. Vi trekkes begge to mot ensomheten, men i selskap med hverandre.
Endelig skulle vi få gjennomføre denne drømmen – 1 måned på reisefot, 7 måneder med forberedelser og trening.
Forberedelsene til en ekspedisjon er egentlig mer enn halve ekspedisjonen i seg selv. Destinasjon skal finnes, ruten skal planlegges, søknader skal sendes og innvilges. Faktisk fikk vi ikke godkjent våpensøknaden vår før avreisedagen! Og å reise uten våpen til villmark der grizzlybjørnene rusler rundt i fleng….Enough said.

Flyturen ut er en liten tur i seg selv, man får sett alt i ørneperspektiv, utallige daler og majestetiske fjell som bare ligger der til å bli utforsket.
Den som kunne vært eventyrer på heltid, tenker vi begge to.. Men dèt hadde kanskje tatt litt sjarmen fra det, det er jo nettopp dette med utfordringene i å skape turen –  selv det å skaffe en villig pilot til å fly kan være en utfordring vil du ut til det riktige plassene! Alt dette har sin egen lille sjarm og bidrar til å gjøre turen enda mer fullkommen og minnerik.
Alle vet; en kjøpekake smaker jo aldri så godt som den du baker selv ;)

Så stod vi der på kanten av innsjøen Circle Lake å kikket på bushflyet som forsvant lenger og lenger vekk i horisonten.
Nå var det kun oss to. Helt alene. Omringet av ukjent villmark. Følelsen av å være alene slår deg i ansiktet.
Men nå er det ingen vei tilbake, så her er det bare å kjøre på. 100kg utstyr skal bæres fra innsjøen til elva vi skal padle.
Lite visste vi da hvor mye vi skulle slite de neste 5 timene. Gjennom en sump som noen plasser ville rekke oss til låret, hundrevis av mygg rundt fjeset og utstyret på ryggen, startet ekspedisjonen med et blodslit.

Det første vi gjorde etter å ha bært frem alt utstyret vårt var å sette seg ned med hver sin pose nøtter og bare supe til seg det fantastiske skuet av utrolig flott natur, fra en sandbanke lengre vekk enn langt fra folk.
I den venstre delen av Brooks Range, nærmere bestemt i Gates of the Arctic National Park and Preserve. Elven vår – Alatna River slynger seg langs de mektige fjellrekkene navngitt Arrigetch Peaks.
Der sitter vi begge og tenker det samme – Drømmen er blitt virkelighet, nå starter eventyret!
Når man sitter slik og speider utover uutforsket land så tenker man på: Hva kommer denne turen til by på av spennende, utfordrende og spesielle øyeblikk.
Hva er rundt neste sving? Står der en bjørn eller ligger der en liten bever å plasker?
Dette er en del av sjarmen med å være på en slik langtur; det å lure på hva som er rundt neste sving. Man vet aldri hva slik villmark bringer, eller hva som kan krafse på teltduken om natten.
En ting er hverfall sikkert – en slik tur er noe man husker så lenge man lever, for slike øyeblikk ↓ glemmer du aldri.Elvebredden på Alatna å speider.Alatna River er en elv med passende utfordringsgrad avhengig av vannføring, men dette skifter utrolig fort, faktisk ofte innen timer ved regn.
Den beste plassen å starte er nok der vi startet, fra Circle Lake. Utstyr må da bæres fra vatnet til elva, og som vi erfarte kan dette være litt av et blodslit – men det er verdt det.
Elva er i det første partiet veldig rask, men det er samtidig her man kommer tett på fjellene og naturen byr seg fra sitt beste. Noen steder er der stryk i kategori 3, noe som vil si «sterk strøm med hindringer og stryk, med nødvendighet for god manøvrering». Selv syntes vi ikke at de var så voldsomme som forestilt, og det gikk veldig fint med kano.
Få dager før vi kom til Alaska hadde det også vært flom i dette området, så vannstanden var mye høyere og strømmen i elva var sterkere enn normalt.
Etterhvert som flere sideelver strømmer til Alatna blir den bredere, dypere og tregere. Utsikten er fortsatt storslagen, men til lenger ned i elva du kommer – til tettere kommer skogen krypende inntil elvebredden og oppover fjellsidene, men dyreliv og fiske blir mye bedre.
Vi slet faktisk litt med å finne store nok elvebanker å telte på de siste dagene.
Her er faktisk en liten filmsnutt fra Alatna, filmet inn av NationalGeographic for programmet «Surviving Alaska» → Ta en titt

Været i den arktiske tundraen
Vi visste aldri hva slags vær vi ville se når vi åpnet teltluken om morgenen, for det var utrolig skiftende! Under turen fikk vi brynet oss på snø og bitende kulde / stekende sol og varme / torden og kraftige regnskurer / vind og tåke. Noen ganger kunne det skje på èn og samme dag, og dette førte også til ekstreme endringer i vannstanden i elva. Derfor var det veldig viktig å finne høye nok sandbanker til å telte over natten på. Det er mange som har opplevd at de uvitende har sovnet og plutselig våknet med teltet fullt i elvevann.
Det var en natt vi måtte fortøye teltet i noen trær og steiner for at det ikke skulle blåse vekk, og en annen dag stod vi værfast. Det regnet slik at vi bare ble værende i teltet hele dagen.
De siste dagene strålte solen som aldri før, og det var omtrentlig helt vindstille. Det ble nesten i varmeste laget for oss begge to, og siden det var vindstille og elva var rolig, måtte vi padle hardere å bruke mye mer energi enn før for å ha den samme fremdriften. Dèt blir nesten en liten utfordring når solen steker deg i topplokket.
Denne rekordvarmen over hele Alaska førte faktisk til enorme skogbranner over hele staten. Brannene var så store og intense at det ble flydd inn spesialtrente brannmenn fra USA for å hjelpe til med å få kontroll.
Veggene av røyk som klatret mot himmelen var et skremmende syn for to nordmenn som oss som ikke er vant med noe annet enn bålet man fyrer på telttur…

Mat og næring på langtur
Dagens store høydepunkt var å lage seg en varm middag på bålet på kvelden etter vi hadde slått opp telt og laget til ny leir.
Det gikk mye enkle og lette retter som pasta, ris, havregrøt, pannekaker og gryter. Som energipåfyll gjennom dagen hadde vi egne dagsrasjoner med nøtter, sjokolade og energibarer.

All mat ble oppbevart i såkalte BearCans. Det er tønner i stål (ligner på små oljefat) med lokk som er festet til en stålramme. Bjørnen har en ufattelig muskelkraft og er temmelig intelligent, så tønnen er solid og lokket er festet med kroker for at en evt bjørn ikke skal klare å få tak i maten din. Det var faktisk noen ganger vi slet med å åpne de selv… *kremt*
Bjørnen har også en eksepsjonell luktesans, så reglene er strenge – IKKE ha noe mat i teltet, eller noe som generellt lukter godt. Ikke krem, lipsyl , renseservietter, eller en kopp du har drukket te fra. For en bjørn kan dette lukte himmelsk, fordi den klarer ikke å skille mellom spiselig / ikke spiselig. Maten måtte helst tilberedes og oppbevares ca 100m vekk fra der du telter.
Oppbevarer du alt på ett og samme sted kan du like gjerne være en like innbydende snack, som matrestene på bålristen…
Så plassering av telt, bålplass og utstyr var aldri tilfeldig, slike forhåndsregler må man ta når man er på besøk i bjørnens rike.
For øvrig måtte vi også filtrere alt vannet vi drakk. Vannet i elvene inneholder noen ganger parasitten Giardiasis, fra beveren. Får du i deg denne kan du bli veldig syk, og kroppen tømmer seg for all næring. Hvert år blir mennesker hentet ut fra ulike deler av Alaska fordi de har fått den i seg. Derfor kallenavnet «Beaver-fever». Så vatnet ble enten kokt eller drukket fra flasker med filtrering (som for øvrig gikk utrooolig sent, spesielt om du var døtørst…).
                                       Trenger ikke kart når Aleksander har innebygd GPS i fingerspissen…Myggen kan kort forklares som en blodtørstig kamikazepilot med firedobbelt vingespenn. Hehe, dere ler sikkert dere også nå –
Men det er ikke langt ifra sannheten. Den nordiske myggen blir snille skolegutter i forhold, og den norske myggsprayen er kun en apèritif.
Den er der rundt hodet ditt uansett, hele tiden, som en buzzende summelyd på en cd som aldri tar slutt. Den gjemmer seg i lè når vinden tar seg opp, men så snart vinden løyer er den der, så å si på sekundet. Til syvende å sist er det ingenting man kan gjøre med det, egentlig er det en fin måte å venne seg til å innfinne seg med ting man irriterer seg over (Selv om jeg lover at jeg på noen tidspunkt var inne på tanken med å fyre av en rekke hagleskudd i alle retninger i rent mentalt sammenbrudd…)

Sikkerhet
På en slik tur er det mange forhåndsregler man må sette seg. Det er mye som kan skje på en ekspedisjon, alt fra uhell til å bli angrepet av bjørn.
Her er noen av forhåndsreglene vi satte oss
• Vi er begge lisenserte for bruk og eie av haglevåpen, og hagle & ammunisjon (slugs/buckshots) var alltid på/rundt en av oss til enhver tid.
• Vi hadde alltid bjørnespray og dolk festet til buksa.
• Vi padlet alltid med nødsekker på ryggen. Så dersom vi skulle velte kanoen og miste utstyr hadde vi tilgjengelig satelitttlf, 2 dagsrasjoner, førstehjelpssett, fyrstikker og walkietalkies (for evt å nå hverandre).
• Om natta sov vi med hagle, kniv og satelittlf ved siden av soveposen, alltid innen rekkevidde.
• Vi hadde avtaler på hva vi skulle gjøre eller hvordan vi skulle handle ved sannsynlige scenarioer.
Siden det kun var oss to og marginene å gå på ikke var store var det viktig at vi visste vi kunne stole på den andre parten, og at man ved alle scenarioer handlet på riktig måte.

Dyrelivet
Det er vel noen nå som lurer på det tradisjonelle spørsmålet, så vi bjørn?
Vi fikk sett både grizzly og svartbjørn, elg (Alaskan moose), gaupe, DallSheep, nasjonalørnen BoldEagle (hvithodehavørnen, på godt norsk), moskus og mye bever i tillegg til et yrende fugleliv.
Fuglelivet bydde på mange nye arter og lyder, der veldig mange av de var trekkfugler. Med et slikt mangfold er det gode muligheter for jakt.

Spesielle episoder
• En natt våknet vi samtidig i 04-tiden av et alarmerende fuglekvitter, og av at det går noe tungt gjennom skogen vedsiden av teltet.
Vi satte oss opp og lyttet iherdig.
Det er i slike øyeblikk du holder pusten, får raskt blikkkontakt med partneren for å se om du ikke er alene om å høre noe.
Adrenalinet pumper og du knuger samekniven i neven mens du venter på at sansene skal snappe opp noe mer. Er det bjørn? Elg? En flokk?
Det er det som gjør det så spennende, kanskje ikke spennende på en betryggende måte, men sannelig får du kjenne på følelsen av at du lever!
Vi myste ut teltlukene men så ingenting og lydene stilnet sakte til. Etterhvert la vi oss (ikke fullt så komfortable) til å sove igjen *med 1 øye åpent*.
Vi fikk oss begge en kipp da vi ble møtt med bjørnespor rett utenfor teltet når vi våknet morgonen etterpå. For å si det slik;
Vi sov vel kanskje ikke dypt den påfølgende natten…

• De første dagene fikk jeg ca 150 (!!!) myggstikk rundt anklene, og som dere kan tenke dere klødde dette *noe så inni #&%!*
Aleksander bråvåknet en natt av at hele teltduken rister. I ren refleks griper han tak i hagla å spretter opp, klar for kamp.
Det synet som møtte han var meg som lå i fosterstilling i enden av teltduken og klødde meg rundt ankelene så teltduken flagret, med et påfølgende ¨Aleksander, jeg må ha Afterbite. AFTERBITE ¨.
Et minne vi bare må le av i ettertid.
Og foresten – bare et lite tips:
Ikke få myggspray (av sterkeste sort) inn på øynene. Det gjør forferdelig forferdelig vondt, og synet ditt blir uklart noen dager i ettertid…..*humre*

• Vi var ferdig med å padle for dagen og hadde akkurat slått opp leir. Vi småspiste på hver vår nøttepose og nøt livet da det plutselig «rautet» en elg rett på den andre siden av elven.
Elgen i Alaska er den største av sin sort så brølet ljomet gjennom hele dalen, og denne karen vil du ikke møte på; den kan være svært overlegen, aggresiv og territoriebevisst.
Vi beveget oss ikke en cm idet vi så trærne ruve fra side til side, giende etter for elgen som pløyde seg gjennom.
En elg på denne størrelsen spaserer lett over elva, tenkte vi begge to idèt den (Heldivis) plutselig endret retning, og fortsatte bort fra oss.
Få vet det faktum at elgen her dreper flere mennesker enn det bjørnen gjør, så vi var to lettere nervøse sjeler som etterhvert fortsatte knasingen av nøtter.

• Vi stod på hver vår sten å fisket fredelig langs elvekanten. Aleksander hadde akkurat fått en 1kilos laks på kroken, og litt småsnurt kastet jeg gang på gang ut snøret i håp om å få en også. Plutselig nappet det kraftig til, og snøret føyk ut så det var så vidt jeg rakk å ta tak i stanga før den også fløy av sted. Ryggfinnen på en kjempefisk kom til syne, og denne var ikke innstilt på å gi opp med det første.
Spolen fortsatte å rase ut, og jeg satte i et hyl – dètte var ikke gøy lenger. Aleksander derimot ble supergira og stupte omtrentlig ut i elva for å få stoppet linen. Han satte omtrentlig i et hyl han også, for det var ingen vits i å prøve å holde igjen spolen, med mindre man ønsket å brenne av fingrene sine. I en drakamp fra begge parter måtte vi til slutt gi tapt for kongelaksen som stakk av med kroken og hele pakka.
Jeg var helt i sjokk for en kraft det er i desse store fiskene, og for min del så holder det rikelig med disse søte små på noen hundre gram. De store skal Aleksander få slosst med selv… ;)

Utstyr
Kanoen vi brukte var av det norskproduserte merket Ally, mer spesifisert modellen Ally 16,5″ DR.
Den er sammenleggbar, har veldig gode padleegenskaper og dekker de fleste formål. Den egner seg perfekt til de som trenger stort pakkvolum på tur, men samtidig vil ha god stabilitet/retningsstabilitet og tekniske egenskaper som er enkle å håndtere.
Med andre ord var dette den perfekte kanoen for oss på denne ekspedisjonen, siden vi ønsket en stabil kano som ville klare seg på en røffere tur :)
Det er faktisk denne modellen Lars Monsen brukte da han krysset Canada på tvers (og forsåvidt på alle sine ekspedisjoner), det sier vel sitt.• Teltet – Svalbard HighCamp X-Trem (Helsport)
Et utrolig telt som har vært med villmarksentusiaster på ekspedisjoner verden rundt. Det sto gjennom all slags vind og vær, noe som det også er spesielt utviklet for å takle. Med stor innvendig plass og god høyde i forteltet ble dette vårt eget lille krypinn hver natt etter en endt slitsom padledag.• Soveposen – Trollheimen Pro (Helsport)
En myk to-lags sovepose der kun det innerste laget er sydd til innerforet, slik at det isolerer godt og hindrer varmetap. Soveposen er laget av ThermoGuard-materiale (mikrofiber) og har i tillegg vanntett stoff i fotenden. Noe som passer meg perfekt (siden jeg omtrentlig roterer 360° om nettene, stakkars Aleksander), så føttene holder seg tørre selv om føttene ligger inntil våte teltvegger. Egner seg godt i temperaturer ned til 8°, men denne modellen blir for kald til vinternetter. Derfor kjøpte vi motsatte sider, så de kan sammenkobles… *hehe*

• Bekledning:
Det meste av bekledningen vi brukte var fra Norrøna og Arc`teryx, forutenom ull og sokker.
Det ble medbrakt alt fra superundertøy, ull, fleece, primaloft, dun og skallbekledning.
Å være rustet mot vær er ekstremt viktig, å fryse på tur er aldri gøy. All bekledning var pakket ned i vantette pakksekker i tilfelle vi skulle velte kanoen.
Skoene vi brukte var utelukkende fra Alfa og Salomon. Lærsko anbefales dersom du skal på lengre turer med mye gåing, siden lærstøvler holder deg stabil, komfortabel og ikke minst tørr.

• Sekker:
Min sekk – Bergans Alpinist Compact 85L:
En komfortabel sekk å bære, selv fullpakket med last. En robust og egnelig sekk for krevende og lange turer der sekken er pakket tungt. Både rygglengden og skulderstroppene kan justeres slik at den sitter som et skudd til kroppen. Jeg er kjempefornøyd med min, og anbefaler den gjerne for de som liker bevegelighet og komfort selv om sekken er fullastet. En annen positiv funksjon med Alpinisten er at den har rikelig med lommer og  festepunkter for kniver, fiskestenger og andre gjenstander jeg vil ha lett tilgjengelig.
Aleksander`s sekk – Bergans Viking:
En robust sekk som egner seg til hard bruk under alle forhold. Som Alpinisten har den justerbart bæresystem, slik at den skal sitte godt til ryggen på en komfortabel og støttende måte. Den egner seg godt til tung oppakning og har flere lommer og festekroker for utstyret.

Alaska – The last Frontier
Når det gjelder Alaska, så er Alaska akkurat som forestilt. Et vidstrakt stykke land av villmark og uberørt landskap, kun avbrutt av folkesamlinger som Anchorage, Fairbanks og Juneau. Kort fortalt blir det nesten som `småbyer´ der tusenvis av km villmark er rett utenfor dørstokken.
Alle de andre bebodde plassene når du kun til via bushfly. Det er nemlig ikke veier der som vi er vant med her i Norge, faktisk ingen veier i det hele tatt.
Alaska er fortsatt en av de få plassene på kloden hvor du virkelig kan si at du er alene. Arealet er mange ganger så stort som Norge og befolkningen er kun 10% av vår befolkning.
Her er det mye boltrerom for de som dyrker ensomheten.
Det å kunne bevege seg gjennom store landområder uten å treffe, eller så mye som se spor av menneskeheten, er en ekstrem sjeldenhet i dag.
Det slo oss ofte – vi er bare gjennomreisende i dette området. Med all vår teknologi som GPS, satelittelefon og kart lurer vi på hva pionèerene som utforsket disse landområdene på 18/1900tallet, var laget av.
De reiste gjerne hjemmenfra (Norge) da de var 15 år gamle – krysset Atlanteren og hele USA før de tok seg videre hit, til Alaska. Her fortsatte de hundrevis av km ut i villmarken, ut til ingensteds, laget seg en hytte ved siden av en elv, å begynte å grave etter gull.
En imponerende tanke om fryktløse menn på jakt etter et bedre liv.

Samfunnet:
Når det kommer til menneskene er de utrolig hyggelige, høflige å ikke minst imøtekommende. I hvilken som helst butikk du entrer blir du spurt om hvordan du har det, og de forteller gledelig om sin egen hverdag også. I begynnelsen syntes vi at dette var sprøtt, og ikke minst uvanlig, men etterhvert ser man at de bare har en annen måte å vise høflighet og medmenneskelig respekt på (Noe nordmenn burde lære siden samfunnet her blir istiden i sammenligning)..

 

 

‘Ekspedisjon Alatna’ var en fantastisk opplevelse, et minne vi vil dele for resten av livet.
Det å kunne leve ut sine eventyr med kjæresten er noe helt spesielt, gleden blir så mye større. Ute i slik villmark er man avhengig av å stole helt på den andre parten, det skaper et ekstra tett bånd. Det å vite at vi klarer å gjennomføre en slik langtur sammen. Når det gjelder er vi virkelig et «Dreamteam», noe som er betryggende å vite dersom en sitter å lurer på hvilke utfordringen den neste langturen vil by på.
Det er som de sier, like barn leker best.

I hverdagen drømmer vi om nye eventyr, og tanken, gleden og utfordringen i å planlegge vår neste ekspedisjon er det som holder oss gående i hverdagen.
Vi finner drivkraft i hverandre; det kan jo ikke bli bedre når begge av oss deler den samme lidenskapen?

Å drømme er viktig. Å leve ut drømmene er kanskje enda viktigere.
Snart skal vi på tur igjen

Facebook Comments

2 thoughts on “– På ekspedisjon gjennom Alaskas villmark –

Legg igjen en kommentar