Min første tur til isødet


Å reise til Svalbard er noe jeg alltid har drømt om, og jeg bestemte meg for å virkelig gjøre noe med det.
Så jeg ga Aleksander likegodt en tur dit i julegave i 2011, en fin måte og glede han på, men også meg selv (i skjul, selvsagt) ;).

To måneder senere stod vi der i 26 minusgrader å frøs av oss fingrer, tær og nesetipper. Det føltes hvertfall slik.
Jeg hadde arrangert og planlagt hele turen på forhånd så dagene gikk i 1, og når jeg tenker meg om var det mer som en «bootcamp-uke», enn det var en tur.
I løpet av en uke skulle vi på 2 scooterlangturer, 1 dagstur med hundeslede, utforske både isgrotter og snøgrotter som var langt fra sivilisasjonen, besøke hundegårder og selvsagt gjøre oss kjent i Longyearbyen.


Her får du turen i bilder:

Vi tilbrakte den første dagen på scootersetet, og ferden gikk til Barentsburg. En liten gruveby med omtrentlig 400 innbyggere, som utelukkende består av russere og ukrainere.

Dagslyset hadde som smått begynt å skimte over Svalbard.
← En koser seg hvertfall!

Temperaturen er langt under 20 minusgrader, og det er veldig viktig å kle seg riktig i et slikt klima. Dersom en ikke har dekket deler av ansiktet kan en risikere å få sterke frostskader. Det skumle er at en ikke nødvendigvis kjenner at huden blir forfryst, men bare merker det som prikking eller som en sviende følelse.

Gode neoprenmasker er et must!

Isgrottetur
I alle isbreene rundt om kring er det utallige isgrotter, men ikke alle av de er mulige å entre dersom du har livet kjært.
Men noen av de er, og en ligger rett ved byen. Vi scootret opp til Svalbardbreen, og skulle deretter entre grotten og gå innover langs smeltevannskanalen.
Det hele er en ganske surrealistisk opplevelse, og en ting er hvertfall sikkert – du skal ikke ha klaustrofobi ;)
Joda – ned gjennom den lille åpningen der går ferden. Og tunnelen er lang, du må gå i nesten en time før du kommer dit det blir for trangt å gå, og grotten slutter ikke der.


Langt nede langs bunnen av breen gikk vi og ruslet. Isen vi lot fingrene våre gli over var opptil 2000 år gammel. Tenk det!
Noen steder måtte vi skvise oss forbi, å andre steder måtte vi krype gjennom «tunneller» for å kunne komme oss lenger innover. Jeg får skjeldent panikk, men når Aleksander krabbet gjennom tunnelen og forsvant ut av syne, forsvant også lyset fra hodelykta hans. Og der stod jeg igjen, fullstendig bekmørkt og trangt rundt meg, og jeg mistet helt retningen på hvor jeg skulle krabbe etter. Meeen – et lite hyl så kom Aleksander krabbende tilbake som ridder i rustning. Ja – jeg skal ikke legge skjul på at jeg var lettet. Veldig lettet ;)
gchnxfhn

En 7-timers sledetur til snøgrotta
Sammen med en gruppe på 3 andre spann skulle vi ta oss innover viddene for å oppleve en ny grotte.
På hundegården var der 52 Alaska huskyer, så å si at der var mye liv å støy er å underdrive…
Men å håndtere huskyer er ikke noe nytt for oss, siden min Svigerfar Jan Bård har to selv. Utrolig hvor utholdelige og energirike disse hundene er, jeg kan ikke tro noe annet enn at de alle har medfødt ADHD..
Gøy var det hvertfall! Og kaldt! Nevnte jeg KALDT?
Jeg var sikker på tærne mine hadde frosset fast i skoen min. Og så er det noe med det å fryse skikkelig på tur, det kan være en real «moodbreaker».
Men så snart vi hadde ankommet grotten og jeg fikk hoppe ut av pakksekken var humøret på topp igjen! Jeg er enkel sjel og glede :)
Helt til jeg to minutter senere fikk vite at snøgrotter (som den vi straks skulle ned i) ofte kollapser. Vi svettet ikke, eller hadde høy puls…. *foralldel*

Du skal heller ikke være noe særlig tungpusten i disse grottene. Man merker tydelig forskjell på oksygeninnholdet i lufta der nede.
Det er en merkelig følelse og klatre ut av den igjen, fordi man merker at det er enklere og enklere og puste til nærmere man kommer åpningen.

 

Alene i snøørkenen
Vi prøvde også å komme oss til Svea (En base til kullgruvearbeiderene, for Sveagruven). Dessverre var været så dårlig at vi måtte snu. Vi hadde fullstendig «whiteout», og var ikke komfortable med å fortsette siden det kun var oss to. Vi kom oss tilbake til Longyearbyen ved hjelp av GPS`en, men ingen sure miner. Mulighetene blir det flere av i fremtiden ;)

På bildene ser du at rifla alltid er med. På Svalbard er det flere isbjørner enn mennesker, og det er viktig å kunne forsvare seg dersom BamseBrakar finner ut at du ser ut som et passende måltid…

♥ ♥ ♥
Den røde jakka som er brukt overalt er Bergans sin ekspedisjonsparkas Down Parka, og er helt uvurderlig i denne kulden. Utrolig god!
Blant annet brukte Cecilie Skog og Ryan Waters denne jakka og buksa da de krysset Antarktis i 2010.

 

 

Svalbard gjorde noe med meg, øya var akkurat som jeg hadde sett for meg, og før vår tur var omme, var jeg håpløst forelsket – definitivt bitt av «Svalbard-basillen».
Jeg holdt meg bokstavelig talt fast i flydøra da vi skulle boarde flyet hjem, og når jeg var tilbake i min egen sofa satt jeg bare og funderte på hvordan jeg skulle komme meg fortest mulig nordover igjen.
Lite visste jeg at det ville komme en stor mulighet knappe 3 måneder senere, og at jeg snart ville være der igjen…som fastboende ;)

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar