– Langtur i Alaskas isøde, 2015 –

Etter lang tids forberedelser, var vi endelig klare for nytt eventyr.
Det rykket godt i benmuskulaturen, og 22 malamuter ulte av iver og rykket i selene – klare til start.
De omtrentlig 2 neste ukene skulle både kropp og sinn få kjenne godt på utfordringene og kulden til den arktiske tundraen.

Og den startet hardt. De tre første dagene snødde det kontinuerlig, og vi gikk time etter time i et snøteppe der en ikke klarte å skille mellom viddene og himmelen. Selv synes jeg at dette var litt ubehagelig siden en aldri klarer å fokusere eller se inn i noe annet enn en det som føltes som hvit tåke.
Disse dagene var også de dagene vi alle frøs mest. Kroppen bruker jo litt tid på å skru opp termostaten ;)
Da vi krøp ut av teltåpningen den fjerde morgenen hadde været gitt seg, og utover dagen kom solen og kastet solstråler over landstrakte hvite vidder. Langt der borte kunne vi se en vegg av fjell.
Dit skulle vi.
Jeg måtte flere øyeblikk klype meg selv i armen der jeg gikk. Dette er virkelighet. Ikke en drøm. For det føltes mer som en drøm.
Solstrålene fikk hele snøvidden til å glitre.
Stillheten i denne frosne villmarken er nesten til å ta og føle på. Ingen motordur. Ingen støy eller bråk fra samfunnets travle hverdag.
Det eneste du kunne høre var lyden av skiene våre skli over den frosne snøen.


Av og til kunne en få følelsen av å være de eneste menneskene på hele kloden.
Rundt oss var det bare mil etter mil med snødekt villmark. Fjellene rundt oss var navnløse. Her bor det ingen, ikke en eneste sjel. Går du opp på en knaus eller en fjelltopp her, er du mest sannsynlig det første mennesket noensinne til å sette sin fot langs dets rygg. Det er en rar følelse.
Det å vite at nesten uansett hvor du tråkker så er du den første som setter sitt fotspor. Mitt lille fotspor.
Kroppen fylles med respekt og ærbødighet. Det å kunne oppleve å utforske en slik urørt natur…
Jeg er veldig, veldig takknemlig.
Vi kunne gå timevis uten å si et eneste ord til hverandre. Egentlig trengte vi ikke si noe særlig likevel, fordi ordene strekker liksom ikke helt til. Vi gikk der helt stille, bare nøt det ufattelige synet..

Livet i campen & i teltet
Å sette seg ned å slappe av med èn gang man er kommet frem til dagens destinasjon (uansett så fristende), er ikke så lurt.
Siden det er mange kalde blå tar det ikke mange minuttene før kneskålene trommer mot hverandre av kulde. Og når man først har begynt å fryse er det svært vanskelig å innhente en god å behagelig kroppsvarme igjen.
Skikkelig kulde er ingenting å spøke med, og har du ikke respekt for slik villmark eller kulde, kan det raskt føre til farlige situasjoner. Hjelpen er langt unna.
Varmen måtte hele tiden opprettholdes, og det fikk man kun av en ting – bevegelse.
Det første vi gjorde var å sprette opp sledene og sette opp teltene.
Teltene
Før teltene kunne settes opp måtte snøen tråkkes ned og komprimeres, kuldegrop måtte graves
(OhYes, jeg elsker å grave så denne oppgaven var alltid min! Joe spurte: «Are you digging yourself to China??!»
Kanskje på tide å stoppe da..)
Stengene måtte settes sammen og festes. Og etter at duken var trukket på, måtte det pakkes snø «oppover» teltduken, for å få den skikkelig tett for optimal kuldeisolering.
Så klart ble det kaldt gjennom natten (faktisk veldig kaldt), og man merket de gangene det var småhull som ikke var tettet. Den iskalde luften finner alltid en vei inn;)
Joe har faktisk fått laget disse teltene selv, og kaller de for «ThermaLodge-tents». Han har jo tilbrakt sin andel netter ute i arktis, og har opparbeidet seg mye erfaring på hva som isolerer mot kulden og ikke.
Duken er sammensatt av to isolerte lerret, og er faktisk det samme materialet som er brukt i romferger for forhindring av kondens.


Kveldene
Etter at middagen var spist, hadde ofte mørket allerede meldt sin ankomst. Noen dager viste Alaska seg på sitt beste, og vi fikk opplevd solnedganger som badet isviddene med ild-farger.
Det ble fortalt historier og opplevelser fra andre eventyr, diskutert politikk og verdensproblemer og drukket veldig mye kaffe.
Etter hvert trakk alle seg inn i teltene sine. Vedovnene ble tent og en panne med snø sto alltid og smeltet.
Det er noe med lyden av et lite knitrende bål i komfyren, og det svake skinnet fra et stearinlys som får en person til å tenke at livet i arktisk virkelig ikke er så ille.
Jeg skrev alltid litt i dagboken, og Aleksander pratet om dagen og litt av alt & ingenting, før vi begynte å pakke oss inn i soveposene.
Natten kom smygende, ilden i ovnen falmet og lyden av malamutene som graver seg ned i snøen utenfor blir sterkere. En kunne nesten høre kulden legge seg som et teppe over landskapet.

Sanitærforhold
Jeg vet at det er mange som lurer på akkurat dette. Svaret er – du somler bare ikke i 30minus.
Det er da det er j**lig kjipt å være jente på tur. Gutta kunne jo bare åpne smekken å bli ferdig, jeg måtte omtrentlig av med hele ekspedisjonsbekledningen.
Og ja, det er like kaldt som det høres ut..
Når noen tok en spade, spente på seg trugene og ruslet av sted bak de 3 spjæle buskene tundraen hadde å by på, skjønte alle tegningen og fortsatte det de holdt på med – med ryggen til.
Det kjipeste er jo å våkne midt på natt av at blæren ypper. Utenfor soveposen er det 40 minusgrader. DA har du lite lyst ut i kulda og mørket for å slenge av deg buksa..
Og det er DA det virkelig er kjipt å være jente..


Noe vi gjorde fra vi våknet til vi sovnet var å smelte snø.
Snøen smeltet vi på den lille vedovnen vi hadde i teltet, og det er merkelig hvor lite vann det er i en stor klase snø…
Uten vann eller ovn klarer en ikke å tilberede hverken mat eller drikke, og ikke minst blir jo det helt vanvittig kaldt.
Så hver dag etter vi hadde rigget opp camp, tok vi på oss truger/ski og gikk for å samle ved.
Klart har ikke den arktiske tundraen stor tilgang til ved, så de gangene vi var på leirplasser som hadde god tilgang, sanket alle sammen gjennom hele kvelden. Det vi ikke brukte, pakket vi på sleden og tok med oss til neste leir.
Ved er en fin ting, for den varmer jo både når du sanker den, og når den havner i ovnen i teltet.
Og slik gikk dagene. Rigge ned camp – gå på ski, spise sjokolade, gå mer på ski – slå opp ny camp – samle ved – spise – sove.
Så repetere det igjen neste dag.
  • Det er litt arbeid med å sette opp en canvastelt, men funker rått på kuldeisolering!

Kosthold under arktisk langtur 
Gjennom dagen hadde vi hver sin sekk med det vi måtte trenge iløpet av dagen. Blant annet mat, væske, klær, kikkert og kamera.
Vi gikk 6-9 timer daglig, og omtrentlig hver halvannen time stoppet vi opp og spiste kaloririk snacks som nøtter, sjokolade og proteinbarer, samt fikk i oss noen kopper med varmt vann (væske er viktig!!). På forhånd hadde vi laget til poser med forskjellig snacks, èn for hver dag. Vi hadde til og med smuglet med hver sin KvikkLunsj fra Norge. En liten bit Norge i Alaskas vide villmark.

Frokosten bestod stort sett av havregrøt og forskjellige sukkerholdige frokostblandinger som vi blandet ut i varmt vann.
Ellers gikk vi jo bokstavelig talt i verdens beste fryser, så vi hadde med oss kjøtt, grønnsaker og fisk som vi spiste til middag.
Vi slapp jo å tenke på holdbarheten siden maten var dypfryst uansett. Så etter teltet var rigget opp og det var fyr i ovnen så var det bare å slenge ørretfilèten i stekepannen.
Vi merket godt at kroppen brukte Mye energi. Så vel som at vi gikk mange timer daglig, tar også kulda mye energi fra skrotten.
Fun-fact: Joe var glutenallergisk, så han spiste faktisk biff til frokost og biff til kvelds. No kidding!
I tillegg til dèt gikk det med 1 glass med peanøttsmør hver dag + sjokolade.
Vi kalkulerte ut at han omtrentlig spiste 10 000 kalorier hver dag. Det tallet setter det litt i perspektiv..

Joe Henderson og hans 22 Alaskan Malamutes
Joe er en ekte eventyrer, en hardbarket mann som virkelig er en av de siste av sin sort.
De siste 20 årene har han vært på langturer med sine malamuter gjennom Alaska istundra hver vinter. Oftest helt alene.
Med sine selvbygde sleder og telt, har han pakket med seg eventyrlyst og levd ut drømmen om å utforske den arktiske tundraen. Som han selv sa «I’m living my dream».
Han har flere tv-serier og bøker bak seg, og både Stari og jeg hadde stor kjennskap til Joe. Jeg var noe «starstruck» da det ble bestemt at vi skulle på langtur sammen!
Jeg hadde jo lest bøkene hans, og Stari hadde snakket med Joe om å reise på langtur med hverandre før.

Joe hadde likevel mange historier på lur. Det er klart en opplever mye når en reiser alene i villmark som aldri før har sett et menneske. Her regjerer ensomheten og villdyrene.
Ensomheten hadde jo satt noen spor, for Joe sa heller aldri nei til en shot vodka (eller to) ;)
Det var utrolig fascinerende å vitne kontrollen han hadde på hundene sine. Joe har jobbet med malamuter i nesten 30 år, og har avlet de selv de siste 10.
Spannet som bestod av 22 hunder, dro ivrig de to tunge sledene gjennom den dype snøen, og banet vei for oss som kom lenger bak på ski. Hele tiden kunne en se de hårette halene gå fra side til side, så det var liten tvil om at de elsket det livet de hadde.
Folkekjære var de også, og med noen hunder som veide opptil 70kg(!) så var jeg noe skeptisk til å gå inn i en flokk på 22 digre beist…Ehheh.
Jeg ble meid ned et par ganger, og Joe sto på sidelinja og lo. Dette er store bamser som ikke er helt klar over sin egen kraft og størrelse, men som veldig gjerne vil ha så mye kos som mulig.

  • Forbilde. Jeg er utrolig takknemlig for å personlig kunne lære av hans erfaringer, om kunnskap om ekspedisjonslivet og turer i villmarken.

Artige opplevelser 
♥ Å beregne avstand når en ferdes på en slik tundra er omtrent helt umulig. Dag 2 fikk vi øye på et lite fjell som vi sannsynligvis ville passere iløpet av et par dager.
Etter 4 dager gikk vi fortsatt å kikket på det fjellet der..Og det så ut som det fortsatt var like langt unna.. Stari og jeg kalte det The Lonely Mountain.
♥ En natt hadde jeg sovnet med bena liggende høyt (hvilende oppå en duffelbag). Jeg kan sverge på at bena mine var frosset fast i den stillingen da jeg våknet av smerten midt på natt.
Jeg måtte fysisk knekke bena sammen igjen. Jeg sovnet Aldri igjen i en stilling som ikke var planlagt. Aldri.
♥ Stari, Aleksander og jeg stoppet under en dagsetappe for å få i oss noe å drikke/spise. I horisonten kunne vi se en mørk skikkelse. Skikkelsen ble større og større, med andre ord kom den mot oss. Vi fant frem kikkerten i en fei, og gjennom den var skikkelsen utrolig lik en bjørn. Blodpumpen begynte å slo noe hardere hos alle av oss siden våpnene låg på sleden som kom ganske mange minutter bak oss. Vi fulgte med på dyret i kikkerten og pustet lettet ut, da den snudde seg og gikk andre veien etter å ha stått å vurdert hva vi var (og om vi muligens var spiselige) ;)
Vi vet fortsatt ikke hva det var.
♥ Den siste dagen av langturen var vi nødt til å krysse en elv for å komme oss tilbake til basecamp. Spenningen var høy, for deler av elven hadde smeltet og i begynnelsen så vi ingen trygge plasser vi med sikkerhet kunne krysse elven. Vi gikk langs elveleiet lenge før vi til slutt fant et lite område vi turte oss ut på isen. Hundene og sleden først – så kom vi andre, èn etter èn.
Jeg pustet nesten ikke, da jeg førte skiene over isen steg for steg. Dette og mye annet filmet jeg med GoPro. Mens jeg gikk der sa jeg «Jeg er glad du ikke vet hva jeg gjør akkurat nå, mamma».
Litt gøy å vise henne den filmsnutten vel hjemme i Norge.. *glise*
♥ Etter endt langtur, på vei hjem langs Dalton Highway, stoppet vi på ColdFoot (eneste plassen der er mennesker og et lite serveringssted for «truckerne»). Aleksander og Stari bestilte seg hver sin burger og jeg en salat (jøss, jeg hadde savnet grønnsaker!!) Solbrente, litt medtatte og med flokete hår (for de av oss som har hår, da..hehe), satt vi der å kjente på følelsen av å nok engang være tilbake til sivilisasjon.

 

På slutten av langturen. Snart forsvinner fjellrekken bak horisonten. Vi sitter igjen med fantastiske minner. Snart var vi tilbake i hverdagen. Og i hverdagen drømmer vi om nye eventyr. Tanken, gleden og utfordringen i å planlegge vår neste tur, er det som holder oss gående i hverdagen. Takk for turen, gutta <3

 

 

Facebook Comments